Cathrine Muryn i Galleri Hellviktangen

Lag på lag med oppmerksomhet

et møte med Cathrine Muryns malerier // om bilde, språk og forestillingsrom

Tekst: Linda Gabrielsen, poet 

Umiddelbart drømmeaktig

Første gangen moren min så et bilde av Cathrine Muryn på veggen min hjemme, utbrøt hun: Herregud, skal jeg sove i samme rom som det der, jeg kommer til å få migrene! Det tok ikke lang tid før bildet endret kvalitet for henne, og hun begynte å snakke om det i motsatte vendinger.

Hva ser vi når vi ser på et maleri av Cathrine Muryn? Hvordan oppfører bildene hennes seg, hvilke stemninger har de, hvilke stemninger kommer jeg i? Har jeg språk for hva disse bildene gjør med meg?

Det første bilde jeg kjøpte av Muryn, bestemte jeg meg for etter fem minutter. Det var en umiddelbar tiltrekning. Det snakket direkte til meg. Tilsynelatende sleivete, men med en streng stemme, eller komposisjon om du vil. Ja, jeg sier det sånn: Bildet snakker. Det er så klart et «bilde» på det jeg opplever, men det skjer også konkret at tekst oppstår i meg når jeg betrakter, og lever med, Muryn sine abstrakte malerier.

Jeg har kjøpt to bilder av Muryn. Valgte jeg det første etter kun fem minutter av samme grunn som jeg velger å høre et musikkstykke om og om igjen? På grunn av den energien eller stemningen det setter meg i? Mens det andre bildet kjøpte jeg flere år etter at jeg hadde sett det for første gang, mens jeg stadig tok meg i å tenke på det; fargene, bevegelsene i malingsstrøkene, humøret. Det er to veldig forskjellige uttrykk. Det siste bildet vil jeg beskrive som mer drømmeaktig enn umiddelbart. Hadde disse bildene vært litteratur, ville jeg sagt at de snakket fra ulike steder. Og er det nettopp et særegent «sted» jeg opplever i møte med et kunstverk som gjør inntrykk på meg, eller som jeg kan kjenne et avtrykk av, etter å ha opplevd?

Til værelser

Jeg er ikke billedkunstner, jeg er forfatter. For meg snakker bildene til Muryn noen ganger monologisk, men oftest som del av et kor, flere stemmer samtidig, ulike farger stiller seg tett sammen, lyttende og avventende, men som oftest avbryter de hverandre, noen toner holder seg på avstand, noen gjemmer seg, en snakker høyere enn en annen, en legger stemmen sin oppå en tredje. Det kan være halve setninger: holdt på å si... men, hvor var jeg igjen... ikke enig, kan plutselig en svare litt bråtøft, og ved siden av han, en kvinne som ikke klarer å slutte å le. Det er noen som holder på med noe utenfor perspektivet, utenfor rammen, alle løper til

3

vinduet for å se, mens 2-3 farger blir værende å dvele, de vil fortsette samtalen, det er et tema de aldri blir ferdig med.

Slik kan det være for meg å betrakte, eller leve med, og daglig se bildene til Muryn som henger i hjemmet mitt. Det er noe som pågår, alltid noe i bevegelse, en tankestrøm, en erkjennelsesstrøm, ikke en elv som renner, bildene hennes er ikke ren natur, noe som bare skjer, de er alt samtidig. Natur, kultur, komposisjon, temperament, tilstedeværelser, tilværelser, ulike værelser, rom inni bildene som åpner rom inni meg.

Og på samme måte som andre virkningsfulle kunstopplevelser, åpner Muryn sine bilder mitt forestillingsrom på (u)behagelige måter.

De insisterer, men tilbakeholder, de snakker med klar tale i ren ublandet grønnfarge, for så i neste sekund trekke seg unna og spy ut mørk gjørme. Det man først forestiller seg er et landskap ved havet, eller fjellet, kan bli til et forheng eller en knivsegg i et personlig veivalg. Å leve med et maleri av Muryn er som å delta i en pågående samtale.

Oppmerksomhetsøvelse

Å betrakte maleriene hennes er en oppmerksomhetsøvelse. Å se noe ikke opplagt. Ved første øyekast er det kanskje de fargesprengte firkantene som slår meg, men så skjer en gradvis endring med både bilde og blikket mitt, det utvider noe, noe som jeg ikke har et eksakt språk for, for bildet selv er jo dette språket.

Men for meg peker det mot temperamentet og rytmen i maleriene, som gir meg tanker og assosiasjoner til lignende rytmer og temperamenter, reaksjoner hos et menneske; de daglige gestene. Ritualer. Tradisjoner. Og brudd ved disse. Men selvsagt den iøynefallende fargebruken. I går telte jeg 8 ulike fargetoner av grønt på det ene maleriet, mens jeg fortsatt kaller det for «det gule bildet». Det jeg ser og det jeg oppfatter er ulike ting.

Noen dager tar jeg meg i å stirre på små partier, små flekker av overraskende fargekombinasjoner, som jeg først oppdager etter mange måneder, noen ganger år, legger jeg merke til nye steder i bildene som er en helt egen verden, alltid et nytt værelse å tre inn i, og jeg kommer på noe min forfatterkollega, Camilla Groth, skrev i en epost om Muryn sine bilder:

«...Og det Cathrine sier om at bildene hennes er lag på lag med oppmerksomhet, nydelig! Jeg oppdager farger som ligger nært inntil hverandre og de som bryter. Pipilotti Rist sier at størrelse er relativt, og at om man zoomer inn og filmer et utsnitt av for eksempel en

4

hånd, så blir det jo abstrakt, og jeg tenker på sangeren Solveig Slettahjell og hennes prosjekt «Slow motion orchestra», der hun utforsket hvor langsomt man kan spille og synge? Og gjennom denne langsomheten så oppdaget hun at også musikken får en slags abstrakthet over seg, uansett hvor melodiøs den i utgangspunktet er. Og så fikk jeg en litt sprø tanke om at bildene til Cathrine kunne være utsnitt av noe større, at hvis man zoomet ut, ville de inngå i en større helhet og ikke være abstrakte lenger. Jeg liker så godt renneffekten, som hun bruker, men i flere retninger, slik at man lurer på hvor tyngdekraften er. De rennende trådene i malerier har for meg alltid hatt en melankoli i seg, kanskje det har med tårer og gråt å gjøre?...»

Bildene til Muryn får altså oppmerksomheten min, før trodde jeg det var på grunn av fargebruken, men mens jeg har skrevet denne teksten, tenker jeg at det har å gjøre med hvordan bildene hennes rydder plass for betrakteren, meg, slik at min forestillingsevne aktiveres. Bildene får ikke bare oppmerksomheten min, de gjør også noe med den; jeg begynner, ofte etter noen måneder, å fokusere på helt andre ting ved og i bildet. Det er litt som å oppdage egenskaper eller kvaliteter ved et annet menneske, som kanskje er blitt overskygget av hvordan jeg er lært opp, eller har en tendens, til å både se og lytte til verden omkring meg.

Gertrude Stein og John Cage

Den amerikanske dramatikeren Gertrude Stein skrev scenetekster der rom, kropp og bilder er viktigere enn dramatisk handling og en lineær dramaturgi. Stein snakker selv om disse tekstene som «landskap» mer enn fortelling. Jeg erfarer, som nevnt, Muryn sine abstrakte bilder, eller landskap om man vil, som tekst.

Og er det hvordan kunstneren benytter seg av formatets, eller materialets, begrensning, som gjør at jeg får øye på og erfarer noe annet enn, hva skal jeg si, «overflaten»? At bildene, over tid, begynner å handle om noe annet enn de gjorde da jeg så dem første gangen, eller partier kommer til syne som jeg aldri har sett før. Kanskje det er dette som er det abstrakte motivets kvalitet: Å speile betrakteren, å vekke betrakteren, å få meg i tale.

Jeg tenker på John Cage sitt eksperiment med å la et musikkstykke bestå av 4,33 minutter stillhet som gjør at betrakteren, eller publikum, blir oppmerksom på sine egne lyder.

5

Hva som foregår i dem selv, snarere enn musikkstykket. Der Slettahjell abstraherer sin musikk når hun zoomer inn, ble Cage sitt eksperiment et musikalsk verk uten lyd. Et helt blankt lerret.

Hvordan uttrykker en stum person seg? Hvordan ser eller orienterer en blind seg? Hvordan snakker et abstrakt maleri?

Hva er språk?

En venn av meg, en pensjonert prest, sa: «Hver gang jeg skulle holde preken fikk jeg halsbrann, for jeg trodde ikke på ordene mine.»

Det finnes ord som plutselig ikke betyr noe, eller som mister sin betydning: «kjærlighet», «barn», «hjem». Det finnes abstrakte bilder som plutselig fremkaller ord.

Hva er språkets grenser og muligheter? Jeg er en forfatter som blir inspirert av språkløs kunst, verker som ikke primært bruker alfabetet eller talespråket som sitt materiale. Og samtidig opplever jeg at disse kunstverkene snakker, og at jeg veldig fort begynner å tenke om verket og komposisjonen som tekst. Eller mer presist: tekst oppstår i meg i møte med disse.

Den algerisk-franske filosofen og forfatteren Hélène Cixous skriver: «Bak det første bilde som oppstår i leserens fantasi og tanke, finnes alltid et nytt, noe ennå uoppdaget, og enda et. Slik fortsetter det i en uendelighet.» Jeg synes det er treffende hvordan Cixous snakker om bilder som oppstår i tekst. Slik det på samme måte, oppstår tekst for meg i møte med Muryns abstrakte bilder.

Et språk i møte mellom tenkning og sansning. Den hemmelighetsfulle, eller gjemte, innsikten som ligger i det imaginære, nonfigurative.

Da Agnes Martin, den amerikanske billedkunstneren, hadde besøk av en 11 år gammel jente på atelieret sitt, ble jenta stående å beundre en rose Agnes hadde i en vase. Agnes tok rosen opp og spurte: Is this rose beautiful, Isabel? Og Isabel sa: Yes, this rose is beautiful. Agnes gjemte rosen bak ryggen: Is the rose still beautiful? Og Isabel sa: Yes, the rose is still beautiful. You see, sa Agnes, the beauty is not in the rose, the beauty is in your mind.”

Linda Gabrielsen, poet 

Oslo, 20 juni 2020